FORORD

Denne oppgaven er skrevet på grunnlag av en kombinasjon av historisk fakta hentet fra et utvalg av kilder og egne erfaringer, samt refleksjoner rundt de to. Den er delt inn i to deler, hvor den første i hovedsak er ment som en forberedelse og basis for å forstå del to, som er en tilnærmelse til problemstillingen, vurderinger og konklusjon. Det meste av fakta er hentet fra litteraturen det refereres til, men en god del, spesielt i første del, er blitt meg fortalt av guiden i KZ Dachau eller lest på museets vegger og lagret i minnet, og er derfor vanskelig å henvise til direkte.

I arbeidet har jeg funnet god hjelp i min søsters gjestfrihet, guiden i konsentrasjonsleiren sitt engasjement og rikholdige kunnskapsregister som faktisk gjorde omvisningen nesten fire timer lang, Trysil Folkebiblioteks store samling av krigslitteratur, koffeinens styrkende og søvnmotvirkende effekt, Rebeccas åpenhet for interessante og byggende diskusjoner rundt et hvilket som helst tema og ikke minst Kristians uendelige velvilje til å lese gjennom lekser og gi konstruktiv kritikk.

Stor nytte har jeg også hatt av den motivasjonen mottoet ”Arbeit macht Frei”, som pryder inngangsporten til nazistiske konsentrasjonsleire, gir i tunge stunder når en tenker at en som følge av oppgaven vil bli andre verdenskrigs siste offer: ”Hvis jeg arbeider nå, får jeg fri etterpå”.


Trysil, 9. mars 2008


Siri Anne

PROLOG

Jeg vil beskrive andre verdenskrig fra en annen synsvinkel enn det vanlige jødemedlidende perspektivet som skaper undertonen som florerer i det meste av den store mengden litteratur og film som finnes om temaet. Klisjeen andre verdenskrig. Eller rettere sagt: Jeg vil jekke ned nivået av medlidenhet for ofrene som tok med seg noen av ideene fra eget mareritt til omgangen med innbyggerne i tilrøvet land. Og jeg vil reflektere over hvordan synderen ble offer på eget initiativ. En ting er hvordan jødene utnytter antisemittismen for alt den er verdt, men enda mer interessant er det hvordan tyskerne gjør det samme, samtidig som de gjør sitt ypperste for å skjule de sporene som fortsatt finnes.

Gjennom reiser i hele Tyskland har jeg sett det som ikke kan sees, og jeg har hørt det som ikke sies. Gjennom samtaler med tyskere som er for unge til å ha opplevd krigen selv, og som, de fleste, heller ikke har traumer fra den kalde krigen og delingen mellom øst og vest, har det blitt klart for meg at tiden under nazistisk styre er tabu og et ubeskrevet blad i tyske lærebøker i historie, men én illusjon lever: Alle hater tyskere for krigen, den dag i dag.

Jeg har beskuet et bombet kirketårn i Berlin, fortsatt i leppestiftform, men likevel gjenoppbygd; Jeg har marsjert på die Große Straße, to skritt for hver stein, som malen var; Jeg har stått på Zeppelintribunen med føttene plantet på samme stein som Adolf Hitlers føtter var plantet på da han talte til folket, men med et helt annet skue enn det der Führer hadde da han snerret sine prekener utover folkemassene. Mens han kunne la øynene hvile på et hav av undersåtter og prektige naziområder, var synet som møtte meg mer å forstå som moderne byggverk, noen grønne trær, en og annen spesielt interessert turist og en formel 1-bane. Alt tuklet med for å gjemme fortiden, bortsett fra én ting: KZ Dachau, idealet for noen håndfuller verdslige helveter. Men også den, ble meg fortalt, var en gang glemt. Fem år etter at nazivirksomheten i konsentrasjonsleiren var nedlagt, var det ingen av innbyggerne vegg i vegg som husket hva som hadde foregått der, inntil en bonde tilfeldigvis kom over en haug med knokler. Da begynte ting å demre.

At menneskene som hadde levd så tett innpå avgrunnen hadde slettet vissheten om masseslaktingen som hadde foregått i nabolaget, kan ved nærmere ettertanke forstås, enda så sykt det høres ut. For det er nettopp sykt jeg vil kalle det: En trenger overlevelsesstrategier, og da er total fortrengning naturlig. Men det jeg ikke kan forstå, er hvorfor de som kommer etter ikke tåler å høre om eller se sporene fra fortidens fortid. Hvorfor Tyskland i stedet for å vise fram at sånn var det og aldri mer sletter alle spor og legger totalt tabu på temaet, og at individer tar det som et angrep mot både egen person og nasjonen om en så mye som nevner andre verdenskrig. I mange tyske øyne er det rett og slett de som er ofrene og alles hatobjekter. Hvilken tankegang må følges for å finne logikken her?

I endret posisjon finner vi også jødene. Fra å være krigens store skadelidende og alles medlidenhetsobjekt, har de gått over til å bli palestinernes mareritt i kampen om landområdene begge parter mener seg berettiget til.

Det store spørsmålet er som følger: Hvem er det virkelige offeret og hvem er den store stygge ulven i sammenheng med andre verdenskrig? Har jødene fortsatt rett til å nyte godt av sin status som krenket med et utall palestinske liv på samvittigheten? Hvordan kan det ha seg at tyskerne har seilt opp som fornærmede i saken? Jeg vil ta for meg hver enkelts onder og synder, tyskernes deportering av jøder og det torturiske livet i konsentrasjonsleire, Israels invadering av Palestina med Holocaust i ryggen og Tysklands reaksjoner etter krigen, for å finne ut i hvilken retning jeg skal adressere medlidenheten min.

„Dort, wo man Bücher verbrennt, verbrennt man auch am Ende Menschen.”

Jeg tenker på den jødiskfødte poeten Heinrich Heines (1797-1856) prognostiserende ytring der jeg rusler på min vei gjennom det dystre leirområdet i KZ Dachau. Hvor rett han hadde da han påsto at der bøker brentes, ville senere mennesker lide samme skjebne. Hadde Heine noen anelse om hvor rett han skulle få? Trolig ikke, tenker jeg der jeg står og skuer over appellplassen, mot krematoriet i utkanten av leiren. Jeg har heller ingen anelse om hvor rett han hadde. Alt det jeg har hørt om hvor tungt det er å besøke et slikt sted, hvilken mental påkjenning det er å oppleve et åsted for det systematiske massemordet som ble utført for drøyt et halvt århundre siden kjennes fjernt – jeg kan ikke relatere meg til det. Det jeg selv føler i denne situasjonen beskrives best med ordet ”utilstrekkelighet”. Jeg står på en stor, åpen plass, omringet av fargeløse bygninger som verken er imponerende eller avskrekkende, og høye, spinkle trær som ikke er bladløse av respekt for menneskene som endte livet sitt innrammet av dem, men fordi det er en kald januardag, og vet at det er umulig å forestille seg hva disse rammene har vært vitne til om en ikke selv har opplevd noe i nærheten av samme nivå av brutalitet. Verken Heinrich Heine med sin spådom eller jeg med min åstedsbetraktning kan tenke oss til hvilke traumer livet her innebar, men én ressurs har jeg i forhold til Heine: Historien. Jeg kan bli fortalt:

I. KONSENTRASJONSLEIREN

”Ihr seid rechtlos, ehrlos, wehrlos, ihr seid Haufen Scheiße, und so werdet ihr behandelt.“

Uansett hvilke kår en kom fra, var hverdagen i konsentrasjonsleiren en forandring til det verre - eller til det verste, for å si det mildt. Det var heller ingen hemmelighet fra nazistenes side hvor fangene sto; De så på dem som rettløse, æreløse og vernløse – kort sagt en mengde dritt, og behandlet dem deretter. Allerede ved ankomsten startet den umenneskelige behandlingen, og den fulgte dem hele veien til barakkene og tilbake igjen. Eller til krematoriet. Fra porten til asken.

I konsentrasjonsleirenes spede barndom var de noe ganske annet enn de dødsfabrikkene de skulle komme til å bli. De var stadig under utvikling, fra begynnelsen på 1930-tallet til krigens ende drøyt ti år senere. Denne utviklingen deles inn i tre faser:
På 1930-tallet var hovedformålet å motarbeide politisk motstand gjennom arbeid og disiplin. De innsatte var ikke egentlig fanger og fikk bevege seg utenfor leirområdet, men måtte melde seg hos politiet hver dag. Så kom krigen. Folketallet innenfor gjerdene økte betraktelig, mens levekårene sank på akkord. Enda kullforbruket økte og farget himmelen grå av medfanger på sin siste reis var det stappfullt av folk; Tytende ut av barakkene, i hull i gulvet, stappet i grupper på sju-åtte i bunkerceller beregnet på én person – en leir som Dachau, med plass for seks tusen fanger rommet på det meste mer enn det tidobbelte. Mot midten av 1940-tallet vokste de allierte seg sterkere og presset Tysklands industribehov oppover. Fra nesten kun å ha vært boksesekker for sadistiske SS-folk ble fangene i konsentrasjonsleirene nå mer arbeidere igjen, og med det fulgte en liten, umerkelig forbedring av levestandarden

Det skjedde også forandringer i klientellet. De første fangene var såkalte ”urene”, hjemløse, prostituerte og lignende – mer som en institusjon enn en fangeleir, men så begynte det å strømme på med yrkesforbrytere, sedelighetsforbrytere og politiske fanger, som de forhatte kommunistene. Av sistnevnte ble tre-fire tusen russere henrettet i Dachaus bunkerbakgård på bare et par år. Og så må vi ikke glemme jødene, folket som led størst tap, og i gruppe med dem sigøynere og andre undermennesker. I tillegg har vi fangene som ikke passer inn i noen av nevnte kategorier; de som ble sperret inne på syltynt grunnlag: Å unnlate Hiitler-hilsen var nok til å bli satt på toget som forsvant inn i tåka.

Første holdeplass var Gestapos, det hemmelige tyske politiet, bygning som lå ved leirens inngang, hvor de måtte registreres. Deretter gikk ferden videre til den holdeplassen som for mange skulle vise seg å bli den siste; De gikk seg vill i Nacht und Nebel.

II. LIVET I LEIREN

En kommer inn i et rom på størrelse med en gymsal, delt på midten av en bordrekke. Til høyre står SS-menn kledd i Hitlers uniformer, til venstre ”en mengde dritt” iført Adams drakt. En befinner seg i Schubraum. Hvilke av de to gruppene en selv skal slutte seg til er åpenbart: De navnløses. En stiller seg på rekke for, satt på spissen, å presentere seg for siste gang: En bytter bort et navn og får et nummer tilbake.

Denne pagineringen er, vil jeg si, første ledd i utslettelsen av et menneske. Det er den prosessen det senere blir trukket referanser til i Pink Floyd-filmen ”The Wall”: Maskert og uniformert marsjerer skoleelever på geledd på rullebånd før de havner i kverna, blir most sammen og deretter presset ut igjen i masseproduksjon. I stedet for å utvikle og dra nytte av individuelle ferdigheter blir alle assimilert og murt inn i en stor, ensfarget vegg, plassert i roller de ikke selv har valgt. Som maskiner på en fabrikk utfører de den arbeidsoppgaven de blir satt til. Automatisk, igjen og igjen. ”Scientific management” kalles organisasjonsteorien som setter standarden for arbeidet: Hver arbeider gjentar enkle operasjoner – en metode som gjør opplæringen lettere og planlegging, styring og kontroll mer effektivt, men har bivirkninger som slitasjeskader og nedsatt trivsel. Om trivselen i konsentrasjonsleirene kan jekkes ytterligere nedover trenger vel ei diskuteres, men arbeidsorganiseringen er unektelig delaktig i den lave levestandarden. Som skoleelevene i filmen blir maskert og kvernet, slik får også konsentrasjonsleirfangene særegenheter visket ut der de likegjøres i fangedrakt og bart hode, før de blir plassert i veggen.

”Wenn der Häftling aus der Entlausung kommt, soll er auf den Nullpunkt gedreht sein.” – Når fangen kommer fra avlusning, skal han være ingenting. Avkledd, avnavnet, avskitnet - avindividualisert skal en integreres i regnskapet; Og regnskapet, det er bokstavelig talt et fargerikt sammensurium: På fangedrakten bærer alle minst tre kjennetegn: Nasjonalistmerke og en likesidet trekant av tøy av forskjellig farge som kalles vinkel. Er en hektet inn av politiske årsaker, er vinkelens farge rød. Asosiale fanger blir merket med svart, regelrett kriminelle med grønt, Jehovas Vitner bærer fiolett vinkel og jøder rød-gul (Davidsstjerne), mens homofile selvsagt blir prydet med rosa.[1]

Basert på denne kategoriseringen finnes en rangorden. Om fangene blir dehumanisert og anonymisert betyr ikke det at de bare smeltes sammen i én masse – å tro det ville være en sterk undervurdering av tysk orden. For å finne strukturen i denne rangordningen må vi til noen av hovedtrekkene innen nasjonalsosialismen. I grumset på bunnen finner vi homofile, hvis legning blir sett på som en dødssynd, sammen med voldsforbrytere, sedelighetsforbrytere og lystmordere som faktisk er i livsfare innenfor murene. Med tanke på homofiles posisjon, sier det seg selv at utpressing av dem står høyt i kurs, i likhet med hallikvirksomhet, narkotikahandel, ekteskapssvindel og alle former for falskneri, men vinnerne, det er bankranerne.[2]

Etter hvert som konsentrasjonsleirene også får tilført utenlandske fanger, og ikke minst jøder, sigøynere og lignende, dannes enda et skille: Tyskere, arisk rase, får jobbe innendørs og blir tildelt den beste maten og de minst ukomfortable sengene, mens underlegne raser blir behandlet enda mer som dritt. Utvidelsen av fangespekteret bidrar også til å distansere SS- folka fra leiren. De ønsker ikke å skitnes til av undermennesker som jøder og annet pakk, og overlater den minst attråverdige hersingen til elitefanger. Slik utvikles et komplisert system av rang, posisjoner, stillinger og torturnivå blant konsentrasjonsleirens beboere.

Noen paradeopptrinn beholder imidlertid SS-sadistene for seg, som for eksempel straffesport. Mine egne fantasier til begrepet stopper ved langintervall i bratt motbakke – atter en gang utilstrekkelig.

En løper. Løper og løper, med visshet om at like bak blir medfanger slått ned for å henge etter. Jeg undrer meg: Sveiper en i en slik situasjon innom tanken ”Bør jeg slakke farten for å gi sinkene en sjanse til å holde tritt?”, eller blir all viljestyrke revet med overlevelsesinstinktet og nyttet til å presse seg videre for å berge eget skinn? Jeg vil tro det siste, og i så tilfelle bør sadistene si seg fornøyde med påvirkningen de har på boksesekkene sine: Regelen om ikke å tolerere eller gi etter for andres svakhet følges.

Så er en over på neste: forlengs rulle med høy risiko; risiko for aldri å reise seg igjen om en ikke gjør det temmelig raskt. Overlever en dette betyr det likevel ikke at døden glipper; Den beste sjansen gjenstår: En står rett, bøyer knærne så langt det går, strekker armene vannrett fremfor seg, og hopper. Og hopper. Igjen og igjen, uten stans, for en stans for mye blir livets siste. [3]
Hvilket formål denne straffesporten har? Jeg antar ren sadistisk forlystelse og hug til kommando; I leiren skjer alt på kommando: En arbeider på kommando, en sover på kommando, en spiser på kommando, hver fjerde dag, og en går på toalettet på kommando. Og ikke minst: En drasser på lik på kommando. Den store plassen midt i leiren er appellplassen, hvor alle samles flere ganger daglig, for opprop, marsjering og sjikane. Dette innebærer også likdrassing. Alt blir i nazi-Tyskland nøye listeført, ned til minste detalj, og lik som ikke møter til opprop skaper unødvendig rot i systemet for SS-folka. En sovner inn, for så selv å måtte bekrefte egen livløs tilstedeværelse på veien til krematoriet. Døden er ikke gyldig fravær.

Grå snø faller midt på sommeren og vitner om at en omsider har nådd målet en var tiltenkt. ”Rückkehr unerwünscht” – det fantes ingen returbillett. Siste stein er lagt på lasset, enten den var en kule i hodet, en snar pisk i sterk hånd, et strømgjerde møtt i mangel på lys over fremtidsutsikter, sykdom, utmattethet og sult eller inntreden i ”Brausebad”, gasskammeret.

Så slutter snøen å falle, lenge før bombene. Amerikanerne gjør sin inntreden i KZ Dachau våren 1945, i glade fredsdager, og blir møtt av et inferno. Avmagrede, kannibalismepregede lik ligger henslengt og råtner i digre hauger over hele området. Der Führer hadde i det minste overlevd KZ Dachaus kullagre.

[1] Forthun, Karl J.: 11
[2] Op.Cit: 29
[3] Op.Cit: 33

III. REICHSKRISTALLNACHT

”Far Got hot men mojre – far mentschn mus men sich hitn” [1] - Jødisk ordtak.
(For Gud har man frykt – for mennesker må man vokte seg.)

Niende november 1938. Over hele Tyskland og Østerrike foregår en intens oppvask. Rasehygienikere har satt i gang systematiske tiltak for å få bukt med ”jødeproblemet” som har vokst med strømninger fra Polen de siste årene, og SA-menn i sivil saumfarer gatene. Jødiske butikker og andre bedrifter blir plyndret og lagt i grus, synagoger blir brent, rundt hundre jøder blir drept og 26 000 brakt til konsentrasjonsleirer, hovedsakelig i Sachsenhausen, Buchenwald og Dachau.[2]

Dette er fra tyskernes side en spontanhandling for å synliggjøre sin avsky for jøder og markere motstand etter at den utvandrede tyske jøden Herschel Grynszpan skjøt tredjesekretæren ved den tyske ambassaden i Paris, Ernst vom Rath, som døde av skadene to dager senere, den niende november 1938. Grynszpans attentat var motivert av et brev han hadde mottatt fra sin familie, som ikke hadde emigrert, men blitt igjen i et ulmende Tyskland. Det var bare det at de ikke lenger befant seg i Tyskland. I brevet fortalte de om den uforutsette deporteringen av 17 000 jøder til Polen, natten den 28. oktober 1938, om hvordan folk som hadde tilbrakt hele sitt liv i Tyskland, og noen av dem til og med blitt dekorert for sin innsats på tysk side i den første verdenskrigen, plutselig ble revet ut av omgivelsene og påprakket nye som heller ikke ville ha dem. For den polske regjeringen hadde faktisk ikke ”17 000 jøder” nedskrevet på ønskelisten sin, og lot dem fryse mellom grensestasjonene et døgn før tyske myndigheter klarte å overtale dem til likevel å motta gaven. Grynszpan hadde i flere dager på rad oppsøkt vom Rath med bønner om at han skulle trekke i tråder for å la jødene vende tilbake til sine tyske hjem, men for døve ører.[3] Dermed gikk han til mer slagkraftige tiltak, og det med resultat. Dog ikke det resultatet den initiativrike jøden selv hadde tenkt seg.

Herschel Grynszpan hadde med sine skudd utløst den sagnomsuste krystallnatten, eller ”Reichskristallnacht”. Mon tro hvilken følelse han selv sitter igjen med? I stedet for å gi 17 000 hjemmene tilbake, førte det ytterlige 26 000 vekk, og fratok noen livet i sin helhet. I tillegg pålegges det jødiske folket i Tyskland og Østerrike en bot på en milliard mark. Om jeg forestiller meg mine egne føtter i Grynszpans sko, med skyldfølelsen for å ha forårsaket Krystallnatten, tenker jeg at jeg aldri ville ha hengt med i livet så langt som til krigens virkelige start – på eget initiativ.

Sannheten er dog, at aksjonen natt til 10. november er langt fra så spontan som det ser ut til. I virkeligheten er den godt planlagt og iscenesatt av tyske myndigheter, med Reinhard Heydrich i spissen. Dette er starten på en lang og hard kamp mot ”jødeproblemet”, men ennå er ikke den endelige, fullkomne løsningen funnet. Derfor slipper disse første arresterte jødene forholdsvis billig unna: De fleste av dem blir løslatt etter tre måneder, mot løfter om å forlate Tyskland.

Dette første seriøse tiltaket skaper imidlertid sterke reaksjoner i resten av Europa og USA, og mange går så langt som til å bryte sine forbindelser til Tyskland.

Likevel innkaller Hermann Göring noen dager senere til møte i naziledelsen[4] for å planlegge neste skritt, og Tyskland fortsetter marsjen i samme retning, i takt og orden, med intensivert forfølgelse og hardere straffer for ikke å være velbygd, vakker og arisk, mot forsterket antisemittisme, holocaust og total utslettelse av det jødiske folket.

[1] Jiddische Sprichwörter: 8
[2] Holzheider, Hans: 4
[3] http://www.wikipedia.no/: søkeord: ”krystallnatten”
[4] http://www.wissen.de/wde/generator/wissen/ressorts/geschichte/index,page=2471074.html

1. "Arbeit macht frei": Det nazistiske mottoet som pryder inngangsporten til konsentrasjonsleire. Arbeid gjør fri - fra livet.

2. Appellplatz og barakkene, fangenes bopel.

3. Kunstnerisk innslag fra museet i leirområdet. Motivet sier sitt.

4. Inne i bunkeren. Enmannscellene som rommet både åtte og ti stykker.

5. Benk som fangene knelte ved/lå over mens SS-sadistene torturerte med pisken.

6. Inne i barakkene: En praktisk sengeløsning oppfunnet av de kommunistiske fangene, dog ikke så komfortabel.

7. Krematoriet: For å slette alle spor og ikke minst for å slippe problemet med hvor likene som hopet seg opp skulle gjøres av, ble de døde kremert.

8-9. "Brausebad": Rommet hvor fangene fikk sin siste dusj, ikke med vann, men gass. Raskt og effektivt massemord.

10-11. Krematoriet: Den gamle og den nye ovnen. Følget mitt forferdedes over hvor mye de lignet en vanlig brødovn.

12. Minnesstein: "Tenk på hvordan vi døde her".

IV. ANTISEMITTISME

„Der goj is zum goles nit gewojnt“ [1]- Jødisk ordtak.(Hva forstår vel en ikke-jøde av en jødes sorger?)

6 000 000. Seks millioner. Enda høyere er tallet på jøder som ble massakrert under andre verdenskrig.

Det er selvsagt at et sjusifret tall innbyr til medlidende oppmerksomhet; Oppmerksomhet som jødene vet å benytte seg av, ikke bare som tiggere, men også som tyver. Når Israel tilrøver seg palestinske landområder møtes det ikke bare av forakt – mange tenker faktisk at det er greit, fordi jødene har møtt så mye motgang. Spørsmålet er bare hvor langt medlidenhetsvinden skal blåse før den skifter retning.

Antisemittisme blir som oftest i første rekke assosiert med andre verdenskrig, Adolf Hitler, nasjonalsosialisme og Tyskland, men for å finne årsaken til terroriseringen og sjikanen som er beskrevet i del 1 er det mange steder å lete og kilometer med garn å nøste opp. Antisemittismen utviklet seg nemlig lenge før nazipartiet ble grunnlagt og andre verdenskrig påtenkt. I utgangspunktet har hatet mot jødene alltid vært religiøst begrunnet: Til tross for samme utspring og årevis med parallelt løp, har kristne forbannet jødene og lastet dem for drapet på mannen de i motsetning til jødene ser som Guds sønn, Jesus. Gjennom århundrer har jøder blitt forfulgt og fordrevet – ikke bare på nevnte religiøse grunnlag, men etter hvert også basert på sosiale faktorer. Det kan nevnes mange store navn av jødisk opprinnelse, som tidligere siterte forfatter Heinrich Heine, den danske litteraturforskeren og kritikeren Georg Brandes, protestsanger Bob Dylan og, selvsagt Albert Einstein - Kanskje grunnet antisemittismen like mye i frykt for jødisk overlegenhet?

En ting som taler for mindreverdighetskompleksteorien er ”Sions vises protokoller”, et konspiratorisk verk forfattet av Tsarens politi i Paris på begynnelsen av 1900-tallet. Det bygger på en rekke sitater og parafraser fra høytstående jøder, og skal ”avsløre” planer om jødisk kapring av verdensherredømmet.[2] Et kreativt våpen fra antisemittene, bevares, men i folk flests øyne er det vel en overdrivelse å omtale Palestina som ”hele verden”.

For det er palestinernes land jødene alltid har ønsket seg og påstått at Gud har lovet dem. Der har de sine hellige steder, der vil de samles og leve fredelig. Satt på spissen, hadde de hele Europa, men ønsket seg heller noen små ørkenarealer i Midt-Østen. Beskjedent, kan man si. Det var bare det at noen andre allerede disponerte dette landområdet. Tilbake til det senere.

Blant disse gjøkungene spredt utover Europa fantes det nemlig et interessant fenomen: Jødisk antisionisme. Denne selvmotstridende gruppen var særlig representert blant ”wienerjødene”, et kunstnermiljø i Østerrikes hovedstad. Før tyske myndigheter begynte å nærme seg en løsning på ”jødespørsmålet” ble jødene i gjøkungeposisjon forsøkt assimilert i sine respektive nasjoner. I stedet for å fjernes, skulle de gjemmes, og blant disse antisionistiske representantene for folket falt denne innlemmingen for eksempel tysk samfunn og nasjonalisme i god jord.

Det som imidlertid satte en endelig stopper for den frivillige blekningen av egen nasjonalisme var Nürnberg-lovene av 15. september 1935: ”Riksborgerloven” og ”Loven om beskyttelse av tysk blod og tysk ære”.[3] Allerede i 1920 hadde det begynte å se mørkt ut for jødene som ”delte de tyskinspirerte ambisjonene om å kvitte seg med sin jødiske last”,[4] da det i NSDAPs partiprogram sto skrevet at ”Statsborger er bare den som er folkefelle, og folkefelle kan bare den være som er av tysk blod, uten hensyn til konfesjonen. Ingen tysk jøde kan derfor være folkefelle. Den som ikke er statsborger kan bare leve som gjest i Tyskland og må være underlagt fremmedloven. […] Dersom det ikke er mulig å livnære statens befolkning, må medlemmer av andre nasjoner (ikke-statsborgere) utvises fra riket.”[5]

Som en parentes og en oppstramning til nordmenn med svart-hvitt, hatsk syn på det antisemittiske Tyskland, skal det legges til at følgende setning allerede hadde figurert i Norges grunnlov i årevis: ”Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.”[6]

Tilbake til Tyskland: En kan fort legge to og to sammen og se at jødene hadde fått sin dom. Ikke en gang de som selv ønsket å gi avkall på nasjonalitet og kanskje til og med religion hadde noen som helst mulighet for å slippe unna. Uansett rang, uansett eget forhold til religion og livssyn, var et menneske satt til verden av jødiske foreldre dømt til å rammes av Holocaust. Men enda så makabert og umenneskelig nazistenes rassia mot jødene var, frembrakte den én positiv ting, sett fra sionistisk side. Den østerriksk-jødiske journalisten Theodor Herzl uttrykte det slik:

”Den tanken jeg redgjør for i dette skriftet, er eldgammel. Den gjelder opprettelsen av en jødisk stat. Verden gjenlyder av skrik og skrål mot jødene, og det vekker opp den innslumrende tanken.”[7]

[1] Jiddische Sprichwörter: 11 (Jødisk ordtak)
[2] Håkon Harket: 361
[3] Op.Cit: 449
[4] Op.Cit: 327
[5] Op.Cit: 443
[6] http://www.stortinget.no/om_stortinget/lover_regler/grunnlov_1814.html
[7] Harket, Håkon: 338

V. SIONISME OG HOLOCAUST SOM SIKKERHETSNETT

”Der hvor antisemittismen ennå ikke har slått rot, bringer jødene den med seg!”[1]
– Theodor Herzl

VG, 1. mars 2008:
”De palestinske reaksjonene etter aksjonene de siste dagene er svært sterke. President Mahmoud Abbas beskriver offensiven som «verre enn Holocaust», og Hamas-lederen Khaled Meshaal fra sitt eksil i Syria bruker den samme betegnelsen:- Israels aksjoner i Gaza siden onsdag er det virkelige Holocaust.Han anklager også Israel for å «overdrive Holocaust» og bruke folkemordet som en form for utpressing overfor resten av verden. Israels viseforsvarsminister Matan Vilnai advarte fredag palestinerne og sa at de risikerer «shoah» (Holocaust) dersom ikke skytingen av raketter mot Israel opphører.”[2]

Vi er tilbake hos palestinerne. Etter andre verdenskrig var jødene et såret folk. Med sine seks millioner drepte var de den hardest rammede gruppen – og de gjenlevende hadde ikke en gang et hjem å vende tilbake til for leging, restitusjon og gjenoppbygging. Denne kritiske tilstanden i kollusjon med økt jødisk innflytelse i amerikansk politikk bidro til FNs anbefaling om en deling av den palestinske staten, der de innfødte fikk omtrent en halvdel av arealet, og inntrengerne fikk en litt større halvdel, mens Jerusalem, som for begge hadde høy religiøs verdi, ble underlagt FN. Jødene hadde fått et samlingssted i staten Israel.[3]

Som vi ser av utdraget fra VG-artikkelen, ble ikke denne ordningen noen varig fredsløsning. Vi som nordmenn kan jo forestille oss at en svensk minoritetsgruppe okkuperer halve landet vårt, med resten av Europa i ryggen. Ville vi ha ønsket velkommen med svenske flagg og tårta? Trolig ikke, og det gjorde faktisk ikke palestinerne heller, verken med sabbatsbrød eller davidsstjerner. De følte seg ikke beæret over å få huse flyktningene, snarere sviktet av verdenssamfunnet, og da staten Israel, etter måneder med borgerkrig, ble proklamert offentlig den 14. mai 1948 tok det bare et døgn før araberstatene gikk til angrep.[4]

Nå, seksti år senere, er det fortsatt svært ustabilt i tonasjonerskollektivet, men æren for det skal ikke adresseres palestinernes egenrådighet alene – Israel har bidratt minst like sterkt i aktiviseringen av troppene.

En god pekepinn for å finne fram til Israels plass i sirkuset er leveregelen som går igjen i de fleste religioner: ”Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg”. Om en gjør om litt, til ”Gjør mot andre det andre gjør mot deg”, treffer en midt i geværmunningen. Som tyskerne fordrev jødene, slik fordriver Israel palestinerne – og det fra sistnevntes hjemland. Som tilfeldige jøder ble likvidert av rasehygienikere, slik tar Israel livet av sivile palestinere. Og i likhet med nasjonalsosialistenes masseutslettelser feier Israel gjerne ned hundre eller flere av fienden i én massakre. Nazistenes Holocaust var på ingen måte unik.

Hvor lenge holder et skjold laget av minnet om seks millioner døde jøder? Er ikke Holocaust snart oppbrukt som unnskyldning for å behandle andre som ”en mengde dritt”? Skal det jødiske folket hevne hvert enkelt offer fra andre verdenskrig ved å frarøve et tilsvarende antall palestinere livet?

Helt siden andre verdenskrigs slutt har Israel, for å si det brutalt, brukt Holocaust for hva det er verdt, og formidlet det som en kulturindustri som tjener Israels interesser. I mitt stille sinn sammenligner jeg fenomenet med en scene i den blasfemibeskyldte Monty Python-filmen ”Life of Brian”: Brian møter en tilsynelatende frisk og rask tigger som ber om en slant til en eksspedalsk. Jesus har helbredet han, men enda er han ikke fornøyd – idet han ble frisk mistet han nemlig levebrødet sitt. Han funderer over om han kunne ha bedt om å være spedalsk en dag eller to i uka, men i stedet tjener han til livets opphold som eksspedalsk. Fungerer fint det også.

På samme måte skaffer jødene seg tak over hodet som eksoffer. De kan flyte videre på bølgene som fortsatt så vidt er i bevegelse i det uendelige, for hva forstår vel en ikke-jøde av en jødes sorger? I realiteten har det imidlertid skjedd et rollebytte. Jødene har gitt sin rolle til palestinerne og selv byttet til den som ble ledig etter tyskerne. Dette leder oss til forholdet mellom to sentrale uttrykk i denne sammenhengen: antisemittisme og sionisme. I utgangspunktet var antisemittismen rasismen i egen høye person, men så, i 1975, skjedde en vending: Staten Israel og sionismen, den jødiske nasjonalismen, ble av et flertall i FNs hovedforsamling definert og fordømt som en rasistisk ideologi. Med det var antisemittismen blitt antirasistisk. En kan si at jødene selv, ved å brøyte seg frem med Holocaust som sikkerhetsnett, har gjort egen ideologi til stedfortreder for den rasismen som rammet dem selv og fordrevet Tyskland fra synderrollen.

[1] Op.Cit: 339
[2]VG: http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=502898
[3] Kvamme/Steineger/Lindhardt/Hauge: 62
[4] Op.Cit: 63

VI. DEN TYSKE PARANOIAEN

”’Arbeit macht Frei’ … Toll, dass Du uns an diese Vergangenheit erinnerst! Die meisten Deutschen können sich NICHT damit identifizieren, auch ICH nicht! Jeder weiß, was ich damit meine. Darum bitte ich Dich höflichst, diese Bilder aus Deinem Blog zu entfernen, denn es ist eine Provokation an unserem Volk, die nichts dafür kann, was geschehen ist, nur weil ein Paranuit völlig durchdrehte. Gott stehe mir bei die darunter leiden mussten!!!”

Dette er reaksjonen jeg ble møtt av etter å ha publisert bilder fra et besøk i KZ Dachau i bloggen min. ”Aha,” tenkte jeg – så hadde jeg funnet Tysklands nye, selverklærte rolle: Offer. Raskt oversatt fikk jeg følgende preken:

”’Arbeid gjør fri’ [nasjonalsosialistisk motto som er det første en møter ved porten til konsentrasjonsleirene] … Kjempefint at du minner oss på denne fortiden! De fleste tyskere kan IKKE identifisere seg med den, og ikke JEG heller! Enhver vet hva jeg mener med det. Derfor ber jeg deg være så høflig å fjerne disse bildene fra bloggen din, da det er en provokasjon mot vårt folk, som ikke kan noe for det som skjedde bare fordi en paranoid gikk helt av skaftet. Gud stå med meg hos alle de som måtte lide!!!”

Tyskeren som har skrevet innlegget har åpenbart oppfattet det som et personlig angrep, i tillegg til kritikk mot det tyske folk i sin helhet, og hans konstante forsvarsposisjon er dessverre ikke enestående blant etterkrigstyskere. I nysgjerrighet på arten tok jeg kontakt. Jeg ble mottatt med et spørsmål: ”Hva prøver du å si med bildene? Bare fine bilder, liksom?” Fra min side var bildene ren dokumentasjon uten andre baktanker enn denne oppgaven, og deres forekomst i bloggen grunnet i at jeg ville vise bekjente hva jeg opplevde på reisene mine, men de ble oppfattet som motivert av noe helt annet:

”Bildene sier noe sånt som ’Se hvordan tyskerne definerer arbeid, og hvor dette fører hen, nemlig i døden!’ Folk slutter aldri å peke oss ut og bære nag til oss. Derfor er jeg lei meg. Jeg håper at du forstår det. Som du ser, føler jeg meg tilsnakket gjennom disse bildene, og du ser også hvilke emosjoner det i mitt tilfelle utløser.”

Et menneske, født som en del av et folk, som tilfeldigvis er det samme folket som flere tiår tidligere valgte seg ledere som skulle vise seg å være rasehygieniske massemordere. Hvilken skyld skulle en kunne legge på dette mennesket? Hvordan skulle en kunne bære nag til en som er født og oppvokst i et ødelagt land – etter gjenoppreisningen? En kan være datter eller sønn eller barnebarn av en som kjempet for Tyskland under krigen, men en glir ikke automatisk inn under noen av kategoriene ”nazist”, ”morder” eller ”jødehater” for det. Ei heller gjør soldatopphavet. Å være tysker er ikke, og har aldri vært, synonymt med å være nazist. Hvor kommer da den tyske paranoiaen fra? Grunner den i angst for ikke å bli godtatt og respektert av andre nasjonaliteter, er det et nasjonalt kompleks for noe de prøver å skjule, eller er det bare et salgstriks, en kulturindustri som Tyskland utnytter på samme måte som Israel?

I alle fall kompleksteorien synes til en viss grad å stemme. Å føre en samtale med en tysker inn på temaet nazisme eller andre verdenskrig er ekstremsport, det er uforsiktig gange over et landminefelt – en særdeles risikabel aktivitet. Dersom en reiser litt rundt i Tyskland, er det dessuten oppsiktsvekkende få spor å se etter krigen. Det aller meste er visket ut og tilsynelatende glemt. Denne sporslettingen er ikke – i motsetning til hva en skulle tro – et tiltak som ble satt i gang etter kapitulasjonen. Den startet faktisk mye tidligere. Allerede i en tale til SS-gruppeførere i Poznan i 1943 uttalte Reichsführer Heinrich Himmler at selv om jødeutryddelsen var et hederskapittel i historien, ville det aldri bli snakket om i offentlighet eller nedskrevet. [1] I tråd med denne prognosen, eller befalingen, gjorde nazistene sitt ypperste for å skjule hva som foregikk, både for verden utenfor fangenskapen og for ettertiden: Lik ble brent, likenes brennere ble drept, åstedene ble jevnet med jorden. Da de allierte begynte å bli nærgående, ble de fangene som ennå ikke hadde fått askens konsistens spontant sendt ut på dødsmarsjer på kryss og tvers gjennom Tyskland for ikke å få muligheten til å utlevere sine memoarer. [2]

I stor grad lyktes utslettelsen av utslettelsesprosessen. Den første tiden etter krigen var det få tanker den tyske befolkningen skjenket de jødiske ofrene. Riktignok hadde det lekket informasjon om hva som foregikk innenfor murene, men folk flest hadde mer enn nok å stri med for egen del til å tenke noe større over årsaken til de stusslige kårene, om de selv var medskyldige etter å ha gitt NSDAP sine stemmer, eller det faktum at de gikk i klær hvis tidligere eiere nå var brent, bodde i leiligheter som hadde fått sine tidligere beboere deportert og at hele samfunnet de levde i ble holdt oppe ved hjelp av avdøde jøders tvangsarbeid.

Apropos skyld: Selv om veldig mange ga sitt bidrag, direkte eller indirekte, er det vanskelig å se for seg at hvert enkelt individ i et samlet Tyskland sto bak raseopprenskningen som et tvers gjennom antisemittisk folk, henført av ideen om en ren arisk stat og overbevist om at å ta livet av jøder og andre undermennesker var helt greit, at de gjorde seg selv og verden en tjeneste. Greit er det med de tvers gjennom antisemittiske – for dem er det få gode unnskyldninger å spore, men hva med det store flertallet som ble ”forført” av foregangsmennenes entusiasme og dratt med av lydighet og korpsånd? De kan kanskje klandres for ikke å ha strittet mer imot, men presset fra en så sterk gruppe som nazistene kunne nok slå pusten ut av enhver. Dessuten gjorde nok forholdene sitt til en delvis forvridd virkelighetsoppfatning: Jødene ble mindre og mindre mennesker, og mer og mer skadedyr. Det er enklere å tråkke på en maur enn å skyte et menneske – en kan innbille seg selv så mangt. Krigsårene var en unntakstilstand, og i slike ekstremsituasjoner tenkes ikke alltid rasjonelt. Kanskje kan en, om ikke forstå eller tilgi, så overse flertallets marsjer i feil retning, og kanskje er det hva Tyskland gjør for å humanisere vissheten om at dette er en del av landets historie.

Da rapportene fra dødsleirene nådde andre vestlige land var de langt over folks villeste ideer om helvete; så uvirkelige at ingen kunne forestille seg, og langt mindre tro på dem. Atter denne utilstrekkeligheten. Og som folk på utsiden ikke kunne ta det innover seg – slik fordrev de som levde tett innpå virkeligheten vissheten. Som den tidligere omtalte bonden i Dachau som fant hauger med knokler og først ikke ante hva det kunne være. Fortrengning som overlevelsesstrategi.

Så retter resten av verden en kritisk pekefinger mot utgangspunktet for nazistenes herjinger og spør: Hvorfor blottlegger dere ikke sporene til skrekk og advarsel? Hvorfor er tyskere generelt så knipne på informasjon og tanker om andre verdenskrig?

De siste årene har det vært en del snakk i media om at tyske skoleelever er de som har minst kjennskap til andre verdenskrig, at deres lærebøker i historie inneholder noen blanke ark – paradoksalt eller logisk? På den ene siden skulle en tro at frykten for en gjentakelse av de makabre tilstandene som gjorde ellers normalt oppegående mennesker til massemordere, og den påfølgende tiden i okkupasjon og harde levekår fikk tyskerne til å ivre for å belyse helvetet i håp om å mane frem avsky og hindre at noe lignende skjer igjen. På den annen side står fortrengningen som hjalp mange gjennom de første etterkrigsårene. Kanskje står den parentesen fortsatt åpen, seksti år senere.

For den siste teorien taler et utdrag fra den amerikanske forfatteren Kurt Vonneguts bok ”Slaughterhouse-five”:

”Da jeg kom hjem fra den Annen Verdenskrig for treogtyve år siden trodde jeg det ville være lett å skrive om ødeleggelsen av Dresden, siden alt som skulle til var å referere hva jeg hadde sett. Og dessuten mente jeg det ville bli et mesterverk eller i det minste at jeg skulle tjene en masse penger, siden emnet var så stort.
Men det var ikke mange ordene jeg fant i hjernen min om Dresden den gang – iallfall ikke nok til at det skulle bli bok av det. Og det kommer ikke mange ordene nå heller, nå da jeg er blitt en gammel fis som sitter der med erindringene sine og røker Pall Mall og har fullvoksne sønner.”[3]

Både på offer og synders side blir traumene sittende lenge etter at sjikanen er over. Soldater som vender hjem fra krig er aldri de samme som de som dro i krigen. Mange vil slite med mareritt i årevis etterpå, kanskje for resten av livet. Å fortelle hva de har opplevd kan i mange tilfeller være effektfull terapi, men samtidig strekker ikke ord til. Holocaust var så hinsides alle forestillinger at uansett hvilken god og overbevisende forteller levningen er, vil historien blekne til det ugjenkjennelige i andrehåndens imaginære opplevelse av fortiden. Jeg sto selv inne i et gasskammer og hadde ingen idé.

At bildene fra krigen vekker sterke emosjoner hos mennesker som selv opplevde det, fra den ene eller andre siden, er ikke annet enn ventet. At de samme bildene appellerer til følelser hos andre skal det heller ikke sies noe på, men at det skulle være så mye tøffere for en tysker enn for eksempel for en nordmann, er vanskelig å forestille seg. Et individs fortid og dette individets folks fortid utgjør en viss forskjell. En kan lastes for egen fortid, og en må stå for den, men det som ens folk foretok seg før en selv i det hele tatt var påtenkt, skulle det ikke være nødvendig å relateres til. Likevel har altså tyskerne inntatt rollen som krenkede. Det kan delvis være pådrevet av enkeltstående intolerante generaliserende, men ut ifra hva vi vet om tabubeleggingen som ble satt i gang allerede under krigen, av nazistene selv, er det nærliggende å tro at denne parentesen fortsatt står åpen; at veggen en møter ved et forsøk på å snakke med en tysker om krigen er en gammel vane. Hva den emosjonelle sårheten angår, er det derimot vanskeligere å finne årsaker til ved å lete i historien, men en teori kan være nasjonalisme. Når de velger å stå rakrygget og være stolte av å være tyske i et gjenoppreist Tyskland, er det krenkende at andre forbinder landet deres med nazismen og Holocaust. Selv om det å hisse seg opp over et bilde av de uslettede sporene, uten henvisninger til Tyskland, er en overreaksjon.

[1] Harket, Håkon: 507
[2] Op.Cit: 508
[3] Kurt Vonnegut: 6

VII. KONKLUSJON

Konklusjonen er klar: Det har skjedd et rollebytte mellom det tyske folket og det jødiske folket – til en viss grad. Ved det tyske folket er det nemlig et spørsmålstegn: Mens jøder er jøder, nå som for seksti år siden, med samme livssyn og ideologi, har det innad hos tyskerne skjedd omveltninger; radikale omveltninger. Dog var det tyske myndigheter som satte i gang oppvasken for å løse ”jødeproblemet”, men det var under den nazistiske ideologien, som langt ifra er noe flertallet av dagens tyske folk kan eller bør relateres til. Kan en da si at jødene har tatt tyskernes synderrolle i bytte mot egen offerrolle? Mer nøyaktig blir det å komplisere det: Jødene har med sin fordrivelse av palestinerne tatt over den rollene nazistene hadde i deportasjonen av jødene, mens tyskerne med sin nye, sunne nasjonalisme delvis er blitt, om ikke offer, så sårbare rundt temaet Holocaust. Selv om de aldri er blitt fysisk torturert slik jøder, sigøynere, homofile, kommunister og andre ble, danner det et åpent sår i den tyske mentaliteten.

Mulig kan begge sies å profitere på andre verdenskrig som kulturindustri og kilde til medynk, men for Israels del er den kapitalen godt som oppbrukt i manges øyne, og tyskernes sårhet kan vel knapt sies å gi noen avkastning. Det som for Tyskland er en kilde til profitt, er belysning av krigshistorie og spor, men som sagt er mye av det blitt gjemt og glemt, enten av gjerningsmennene selv eller av ettertiden, og det har dessuten mindre å gjøre synderrolle kontra offerrolle.
Avslutningsvis vil jeg si at hvorvidt en part er synder, mens en annen er offer er relativt. Hvis en går begge grundigere etter sømmene, vil en alltid finne argumenter i flere retninger hos begge, og nettopp det gjør det vanskelig å adressere medlidenheten – enten må en overse utjevninger eller ta snarveien over minefeltet og innta et nøytralt synspunkt. ”As bejde boalej dimim sajnen gerecht – is schlecht,”
sier et jødisk ordtak. På norsk ville vi si at dersom begge parter har rett, er det vanskelig å dømme - og et eller annet rett vil begge parter alltid ha.

KILDER

LITTERATURLISTE:
Forthun, Karl J.: Møte med helvete. Fire år i tyske konsentrasjonsleire, Tiden Norsk Forlag 1985
Jiddische Sprichwörter, Insel Verlag 1965
Holzneider, Hans: Vor Sonnenaufgang. Das Schicksal der jüdischen Bürger Dachaus, Süddeutsche Zeitung 1984
Eriksen, Trond Berg/Harket, Håkon/Lorenz, Einhart: Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag, N.W. Damm & Sønn 2005
Hauge, Arthur R./Kvamme, Ole Andreas/Lindhardt, Eva Mila/Steineger, Agnethe: I samme verden. Religion og etikk VK2, Cappelen 2002
Zámečnik, Stanislav: Das war Dachau, S. Fischer Verlag GmbH 2002
Ottosen, Kristian: I slik en natt. Historien om deportasjonen av jøder fra Norge, Aschehoug 1994
Millu, Liana: Røyken fra Birkenau, Forlaget Exodus 1947
Kogon, Eugen: Staten. De tyske konsentrasjonsleirenes system, Gyldendal Norsk Forlag 1974
Cohn-Sherbok, Dan/El-Alami, Dawoud: Israel – Palestina. Konflikten sett fra begge sider, Spektrum forlag 2002
Kurt Vonnegut: Slakterhus-5, Gyldendal Norsk Forlag 1970

INTERNETT:
http://www.wissen.de/wde/generator/wissen/ressorts/geschichte/index,page=2471074.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=502898
http://no.wikipedia.org/wiki/Krystallnatten
http://www.gedenkstaettenpaedagogik-bayern.de/dachaulied.htm
http://www.kz-gedenkstaette-dachau.de/index.htm

ANDRE KILDER:
Museet og guiden i KZ Dachau
Tysk bloggkommentator

BILDER: Alle bilder er hentet fra forfatterens egne arkiver.