IV. ANTISEMITTISME

„Der goj is zum goles nit gewojnt“ [1]- Jødisk ordtak.(Hva forstår vel en ikke-jøde av en jødes sorger?)

6 000 000. Seks millioner. Enda høyere er tallet på jøder som ble massakrert under andre verdenskrig.

Det er selvsagt at et sjusifret tall innbyr til medlidende oppmerksomhet; Oppmerksomhet som jødene vet å benytte seg av, ikke bare som tiggere, men også som tyver. Når Israel tilrøver seg palestinske landområder møtes det ikke bare av forakt – mange tenker faktisk at det er greit, fordi jødene har møtt så mye motgang. Spørsmålet er bare hvor langt medlidenhetsvinden skal blåse før den skifter retning.

Antisemittisme blir som oftest i første rekke assosiert med andre verdenskrig, Adolf Hitler, nasjonalsosialisme og Tyskland, men for å finne årsaken til terroriseringen og sjikanen som er beskrevet i del 1 er det mange steder å lete og kilometer med garn å nøste opp. Antisemittismen utviklet seg nemlig lenge før nazipartiet ble grunnlagt og andre verdenskrig påtenkt. I utgangspunktet har hatet mot jødene alltid vært religiøst begrunnet: Til tross for samme utspring og årevis med parallelt løp, har kristne forbannet jødene og lastet dem for drapet på mannen de i motsetning til jødene ser som Guds sønn, Jesus. Gjennom århundrer har jøder blitt forfulgt og fordrevet – ikke bare på nevnte religiøse grunnlag, men etter hvert også basert på sosiale faktorer. Det kan nevnes mange store navn av jødisk opprinnelse, som tidligere siterte forfatter Heinrich Heine, den danske litteraturforskeren og kritikeren Georg Brandes, protestsanger Bob Dylan og, selvsagt Albert Einstein - Kanskje grunnet antisemittismen like mye i frykt for jødisk overlegenhet?

En ting som taler for mindreverdighetskompleksteorien er ”Sions vises protokoller”, et konspiratorisk verk forfattet av Tsarens politi i Paris på begynnelsen av 1900-tallet. Det bygger på en rekke sitater og parafraser fra høytstående jøder, og skal ”avsløre” planer om jødisk kapring av verdensherredømmet.[2] Et kreativt våpen fra antisemittene, bevares, men i folk flests øyne er det vel en overdrivelse å omtale Palestina som ”hele verden”.

For det er palestinernes land jødene alltid har ønsket seg og påstått at Gud har lovet dem. Der har de sine hellige steder, der vil de samles og leve fredelig. Satt på spissen, hadde de hele Europa, men ønsket seg heller noen små ørkenarealer i Midt-Østen. Beskjedent, kan man si. Det var bare det at noen andre allerede disponerte dette landområdet. Tilbake til det senere.

Blant disse gjøkungene spredt utover Europa fantes det nemlig et interessant fenomen: Jødisk antisionisme. Denne selvmotstridende gruppen var særlig representert blant ”wienerjødene”, et kunstnermiljø i Østerrikes hovedstad. Før tyske myndigheter begynte å nærme seg en løsning på ”jødespørsmålet” ble jødene i gjøkungeposisjon forsøkt assimilert i sine respektive nasjoner. I stedet for å fjernes, skulle de gjemmes, og blant disse antisionistiske representantene for folket falt denne innlemmingen for eksempel tysk samfunn og nasjonalisme i god jord.

Det som imidlertid satte en endelig stopper for den frivillige blekningen av egen nasjonalisme var Nürnberg-lovene av 15. september 1935: ”Riksborgerloven” og ”Loven om beskyttelse av tysk blod og tysk ære”.[3] Allerede i 1920 hadde det begynte å se mørkt ut for jødene som ”delte de tyskinspirerte ambisjonene om å kvitte seg med sin jødiske last”,[4] da det i NSDAPs partiprogram sto skrevet at ”Statsborger er bare den som er folkefelle, og folkefelle kan bare den være som er av tysk blod, uten hensyn til konfesjonen. Ingen tysk jøde kan derfor være folkefelle. Den som ikke er statsborger kan bare leve som gjest i Tyskland og må være underlagt fremmedloven. […] Dersom det ikke er mulig å livnære statens befolkning, må medlemmer av andre nasjoner (ikke-statsborgere) utvises fra riket.”[5]

Som en parentes og en oppstramning til nordmenn med svart-hvitt, hatsk syn på det antisemittiske Tyskland, skal det legges til at følgende setning allerede hadde figurert i Norges grunnlov i årevis: ”Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.”[6]

Tilbake til Tyskland: En kan fort legge to og to sammen og se at jødene hadde fått sin dom. Ikke en gang de som selv ønsket å gi avkall på nasjonalitet og kanskje til og med religion hadde noen som helst mulighet for å slippe unna. Uansett rang, uansett eget forhold til religion og livssyn, var et menneske satt til verden av jødiske foreldre dømt til å rammes av Holocaust. Men enda så makabert og umenneskelig nazistenes rassia mot jødene var, frembrakte den én positiv ting, sett fra sionistisk side. Den østerriksk-jødiske journalisten Theodor Herzl uttrykte det slik:

”Den tanken jeg redgjør for i dette skriftet, er eldgammel. Den gjelder opprettelsen av en jødisk stat. Verden gjenlyder av skrik og skrål mot jødene, og det vekker opp den innslumrende tanken.”[7]

[1] Jiddische Sprichwörter: 11 (Jødisk ordtak)
[2] Håkon Harket: 361
[3] Op.Cit: 449
[4] Op.Cit: 327
[5] Op.Cit: 443
[6] http://www.stortinget.no/om_stortinget/lover_regler/grunnlov_1814.html
[7] Harket, Håkon: 338