V. SIONISME OG HOLOCAUST SOM SIKKERHETSNETT

”Der hvor antisemittismen ennå ikke har slått rot, bringer jødene den med seg!”[1]
– Theodor Herzl

VG, 1. mars 2008:
”De palestinske reaksjonene etter aksjonene de siste dagene er svært sterke. President Mahmoud Abbas beskriver offensiven som «verre enn Holocaust», og Hamas-lederen Khaled Meshaal fra sitt eksil i Syria bruker den samme betegnelsen:- Israels aksjoner i Gaza siden onsdag er det virkelige Holocaust.Han anklager også Israel for å «overdrive Holocaust» og bruke folkemordet som en form for utpressing overfor resten av verden. Israels viseforsvarsminister Matan Vilnai advarte fredag palestinerne og sa at de risikerer «shoah» (Holocaust) dersom ikke skytingen av raketter mot Israel opphører.”[2]

Vi er tilbake hos palestinerne. Etter andre verdenskrig var jødene et såret folk. Med sine seks millioner drepte var de den hardest rammede gruppen – og de gjenlevende hadde ikke en gang et hjem å vende tilbake til for leging, restitusjon og gjenoppbygging. Denne kritiske tilstanden i kollusjon med økt jødisk innflytelse i amerikansk politikk bidro til FNs anbefaling om en deling av den palestinske staten, der de innfødte fikk omtrent en halvdel av arealet, og inntrengerne fikk en litt større halvdel, mens Jerusalem, som for begge hadde høy religiøs verdi, ble underlagt FN. Jødene hadde fått et samlingssted i staten Israel.[3]

Som vi ser av utdraget fra VG-artikkelen, ble ikke denne ordningen noen varig fredsløsning. Vi som nordmenn kan jo forestille oss at en svensk minoritetsgruppe okkuperer halve landet vårt, med resten av Europa i ryggen. Ville vi ha ønsket velkommen med svenske flagg og tårta? Trolig ikke, og det gjorde faktisk ikke palestinerne heller, verken med sabbatsbrød eller davidsstjerner. De følte seg ikke beæret over å få huse flyktningene, snarere sviktet av verdenssamfunnet, og da staten Israel, etter måneder med borgerkrig, ble proklamert offentlig den 14. mai 1948 tok det bare et døgn før araberstatene gikk til angrep.[4]

Nå, seksti år senere, er det fortsatt svært ustabilt i tonasjonerskollektivet, men æren for det skal ikke adresseres palestinernes egenrådighet alene – Israel har bidratt minst like sterkt i aktiviseringen av troppene.

En god pekepinn for å finne fram til Israels plass i sirkuset er leveregelen som går igjen i de fleste religioner: ”Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg”. Om en gjør om litt, til ”Gjør mot andre det andre gjør mot deg”, treffer en midt i geværmunningen. Som tyskerne fordrev jødene, slik fordriver Israel palestinerne – og det fra sistnevntes hjemland. Som tilfeldige jøder ble likvidert av rasehygienikere, slik tar Israel livet av sivile palestinere. Og i likhet med nasjonalsosialistenes masseutslettelser feier Israel gjerne ned hundre eller flere av fienden i én massakre. Nazistenes Holocaust var på ingen måte unik.

Hvor lenge holder et skjold laget av minnet om seks millioner døde jøder? Er ikke Holocaust snart oppbrukt som unnskyldning for å behandle andre som ”en mengde dritt”? Skal det jødiske folket hevne hvert enkelt offer fra andre verdenskrig ved å frarøve et tilsvarende antall palestinere livet?

Helt siden andre verdenskrigs slutt har Israel, for å si det brutalt, brukt Holocaust for hva det er verdt, og formidlet det som en kulturindustri som tjener Israels interesser. I mitt stille sinn sammenligner jeg fenomenet med en scene i den blasfemibeskyldte Monty Python-filmen ”Life of Brian”: Brian møter en tilsynelatende frisk og rask tigger som ber om en slant til en eksspedalsk. Jesus har helbredet han, men enda er han ikke fornøyd – idet han ble frisk mistet han nemlig levebrødet sitt. Han funderer over om han kunne ha bedt om å være spedalsk en dag eller to i uka, men i stedet tjener han til livets opphold som eksspedalsk. Fungerer fint det også.

På samme måte skaffer jødene seg tak over hodet som eksoffer. De kan flyte videre på bølgene som fortsatt så vidt er i bevegelse i det uendelige, for hva forstår vel en ikke-jøde av en jødes sorger? I realiteten har det imidlertid skjedd et rollebytte. Jødene har gitt sin rolle til palestinerne og selv byttet til den som ble ledig etter tyskerne. Dette leder oss til forholdet mellom to sentrale uttrykk i denne sammenhengen: antisemittisme og sionisme. I utgangspunktet var antisemittismen rasismen i egen høye person, men så, i 1975, skjedde en vending: Staten Israel og sionismen, den jødiske nasjonalismen, ble av et flertall i FNs hovedforsamling definert og fordømt som en rasistisk ideologi. Med det var antisemittismen blitt antirasistisk. En kan si at jødene selv, ved å brøyte seg frem med Holocaust som sikkerhetsnett, har gjort egen ideologi til stedfortreder for den rasismen som rammet dem selv og fordrevet Tyskland fra synderrollen.

[1] Op.Cit: 339
[2]VG: http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=502898
[3] Kvamme/Steineger/Lindhardt/Hauge: 62
[4] Op.Cit: 63