II. LIVET I LEIREN

En kommer inn i et rom på størrelse med en gymsal, delt på midten av en bordrekke. Til høyre står SS-menn kledd i Hitlers uniformer, til venstre ”en mengde dritt” iført Adams drakt. En befinner seg i Schubraum. Hvilke av de to gruppene en selv skal slutte seg til er åpenbart: De navnløses. En stiller seg på rekke for, satt på spissen, å presentere seg for siste gang: En bytter bort et navn og får et nummer tilbake.

Denne pagineringen er, vil jeg si, første ledd i utslettelsen av et menneske. Det er den prosessen det senere blir trukket referanser til i Pink Floyd-filmen ”The Wall”: Maskert og uniformert marsjerer skoleelever på geledd på rullebånd før de havner i kverna, blir most sammen og deretter presset ut igjen i masseproduksjon. I stedet for å utvikle og dra nytte av individuelle ferdigheter blir alle assimilert og murt inn i en stor, ensfarget vegg, plassert i roller de ikke selv har valgt. Som maskiner på en fabrikk utfører de den arbeidsoppgaven de blir satt til. Automatisk, igjen og igjen. ”Scientific management” kalles organisasjonsteorien som setter standarden for arbeidet: Hver arbeider gjentar enkle operasjoner – en metode som gjør opplæringen lettere og planlegging, styring og kontroll mer effektivt, men har bivirkninger som slitasjeskader og nedsatt trivsel. Om trivselen i konsentrasjonsleirene kan jekkes ytterligere nedover trenger vel ei diskuteres, men arbeidsorganiseringen er unektelig delaktig i den lave levestandarden. Som skoleelevene i filmen blir maskert og kvernet, slik får også konsentrasjonsleirfangene særegenheter visket ut der de likegjøres i fangedrakt og bart hode, før de blir plassert i veggen.

”Wenn der Häftling aus der Entlausung kommt, soll er auf den Nullpunkt gedreht sein.” – Når fangen kommer fra avlusning, skal han være ingenting. Avkledd, avnavnet, avskitnet - avindividualisert skal en integreres i regnskapet; Og regnskapet, det er bokstavelig talt et fargerikt sammensurium: På fangedrakten bærer alle minst tre kjennetegn: Nasjonalistmerke og en likesidet trekant av tøy av forskjellig farge som kalles vinkel. Er en hektet inn av politiske årsaker, er vinkelens farge rød. Asosiale fanger blir merket med svart, regelrett kriminelle med grønt, Jehovas Vitner bærer fiolett vinkel og jøder rød-gul (Davidsstjerne), mens homofile selvsagt blir prydet med rosa.[1]

Basert på denne kategoriseringen finnes en rangorden. Om fangene blir dehumanisert og anonymisert betyr ikke det at de bare smeltes sammen i én masse – å tro det ville være en sterk undervurdering av tysk orden. For å finne strukturen i denne rangordningen må vi til noen av hovedtrekkene innen nasjonalsosialismen. I grumset på bunnen finner vi homofile, hvis legning blir sett på som en dødssynd, sammen med voldsforbrytere, sedelighetsforbrytere og lystmordere som faktisk er i livsfare innenfor murene. Med tanke på homofiles posisjon, sier det seg selv at utpressing av dem står høyt i kurs, i likhet med hallikvirksomhet, narkotikahandel, ekteskapssvindel og alle former for falskneri, men vinnerne, det er bankranerne.[2]

Etter hvert som konsentrasjonsleirene også får tilført utenlandske fanger, og ikke minst jøder, sigøynere og lignende, dannes enda et skille: Tyskere, arisk rase, får jobbe innendørs og blir tildelt den beste maten og de minst ukomfortable sengene, mens underlegne raser blir behandlet enda mer som dritt. Utvidelsen av fangespekteret bidrar også til å distansere SS- folka fra leiren. De ønsker ikke å skitnes til av undermennesker som jøder og annet pakk, og overlater den minst attråverdige hersingen til elitefanger. Slik utvikles et komplisert system av rang, posisjoner, stillinger og torturnivå blant konsentrasjonsleirens beboere.

Noen paradeopptrinn beholder imidlertid SS-sadistene for seg, som for eksempel straffesport. Mine egne fantasier til begrepet stopper ved langintervall i bratt motbakke – atter en gang utilstrekkelig.

En løper. Løper og løper, med visshet om at like bak blir medfanger slått ned for å henge etter. Jeg undrer meg: Sveiper en i en slik situasjon innom tanken ”Bør jeg slakke farten for å gi sinkene en sjanse til å holde tritt?”, eller blir all viljestyrke revet med overlevelsesinstinktet og nyttet til å presse seg videre for å berge eget skinn? Jeg vil tro det siste, og i så tilfelle bør sadistene si seg fornøyde med påvirkningen de har på boksesekkene sine: Regelen om ikke å tolerere eller gi etter for andres svakhet følges.

Så er en over på neste: forlengs rulle med høy risiko; risiko for aldri å reise seg igjen om en ikke gjør det temmelig raskt. Overlever en dette betyr det likevel ikke at døden glipper; Den beste sjansen gjenstår: En står rett, bøyer knærne så langt det går, strekker armene vannrett fremfor seg, og hopper. Og hopper. Igjen og igjen, uten stans, for en stans for mye blir livets siste. [3]
Hvilket formål denne straffesporten har? Jeg antar ren sadistisk forlystelse og hug til kommando; I leiren skjer alt på kommando: En arbeider på kommando, en sover på kommando, en spiser på kommando, hver fjerde dag, og en går på toalettet på kommando. Og ikke minst: En drasser på lik på kommando. Den store plassen midt i leiren er appellplassen, hvor alle samles flere ganger daglig, for opprop, marsjering og sjikane. Dette innebærer også likdrassing. Alt blir i nazi-Tyskland nøye listeført, ned til minste detalj, og lik som ikke møter til opprop skaper unødvendig rot i systemet for SS-folka. En sovner inn, for så selv å måtte bekrefte egen livløs tilstedeværelse på veien til krematoriet. Døden er ikke gyldig fravær.

Grå snø faller midt på sommeren og vitner om at en omsider har nådd målet en var tiltenkt. ”Rückkehr unerwünscht” – det fantes ingen returbillett. Siste stein er lagt på lasset, enten den var en kule i hodet, en snar pisk i sterk hånd, et strømgjerde møtt i mangel på lys over fremtidsutsikter, sykdom, utmattethet og sult eller inntreden i ”Brausebad”, gasskammeret.

Så slutter snøen å falle, lenge før bombene. Amerikanerne gjør sin inntreden i KZ Dachau våren 1945, i glade fredsdager, og blir møtt av et inferno. Avmagrede, kannibalismepregede lik ligger henslengt og råtner i digre hauger over hele området. Der Führer hadde i det minste overlevd KZ Dachaus kullagre.

[1] Forthun, Karl J.: 11
[2] Op.Cit: 29
[3] Op.Cit: 33