I. KONSENTRASJONSLEIREN

”Ihr seid rechtlos, ehrlos, wehrlos, ihr seid Haufen Scheiße, und so werdet ihr behandelt.“

Uansett hvilke kår en kom fra, var hverdagen i konsentrasjonsleiren en forandring til det verre - eller til det verste, for å si det mildt. Det var heller ingen hemmelighet fra nazistenes side hvor fangene sto; De så på dem som rettløse, æreløse og vernløse – kort sagt en mengde dritt, og behandlet dem deretter. Allerede ved ankomsten startet den umenneskelige behandlingen, og den fulgte dem hele veien til barakkene og tilbake igjen. Eller til krematoriet. Fra porten til asken.

I konsentrasjonsleirenes spede barndom var de noe ganske annet enn de dødsfabrikkene de skulle komme til å bli. De var stadig under utvikling, fra begynnelsen på 1930-tallet til krigens ende drøyt ti år senere. Denne utviklingen deles inn i tre faser:
På 1930-tallet var hovedformålet å motarbeide politisk motstand gjennom arbeid og disiplin. De innsatte var ikke egentlig fanger og fikk bevege seg utenfor leirområdet, men måtte melde seg hos politiet hver dag. Så kom krigen. Folketallet innenfor gjerdene økte betraktelig, mens levekårene sank på akkord. Enda kullforbruket økte og farget himmelen grå av medfanger på sin siste reis var det stappfullt av folk; Tytende ut av barakkene, i hull i gulvet, stappet i grupper på sju-åtte i bunkerceller beregnet på én person – en leir som Dachau, med plass for seks tusen fanger rommet på det meste mer enn det tidobbelte. Mot midten av 1940-tallet vokste de allierte seg sterkere og presset Tysklands industribehov oppover. Fra nesten kun å ha vært boksesekker for sadistiske SS-folk ble fangene i konsentrasjonsleirene nå mer arbeidere igjen, og med det fulgte en liten, umerkelig forbedring av levestandarden

Det skjedde også forandringer i klientellet. De første fangene var såkalte ”urene”, hjemløse, prostituerte og lignende – mer som en institusjon enn en fangeleir, men så begynte det å strømme på med yrkesforbrytere, sedelighetsforbrytere og politiske fanger, som de forhatte kommunistene. Av sistnevnte ble tre-fire tusen russere henrettet i Dachaus bunkerbakgård på bare et par år. Og så må vi ikke glemme jødene, folket som led størst tap, og i gruppe med dem sigøynere og andre undermennesker. I tillegg har vi fangene som ikke passer inn i noen av nevnte kategorier; de som ble sperret inne på syltynt grunnlag: Å unnlate Hiitler-hilsen var nok til å bli satt på toget som forsvant inn i tåka.

Første holdeplass var Gestapos, det hemmelige tyske politiet, bygning som lå ved leirens inngang, hvor de måtte registreres. Deretter gikk ferden videre til den holdeplassen som for mange skulle vise seg å bli den siste; De gikk seg vill i Nacht und Nebel.