„Dort, wo man Bücher verbrennt, verbrennt man auch am Ende Menschen.”

Jeg tenker på den jødiskfødte poeten Heinrich Heines (1797-1856) prognostiserende ytring der jeg rusler på min vei gjennom det dystre leirområdet i KZ Dachau. Hvor rett han hadde da han påsto at der bøker brentes, ville senere mennesker lide samme skjebne. Hadde Heine noen anelse om hvor rett han skulle få? Trolig ikke, tenker jeg der jeg står og skuer over appellplassen, mot krematoriet i utkanten av leiren. Jeg har heller ingen anelse om hvor rett han hadde. Alt det jeg har hørt om hvor tungt det er å besøke et slikt sted, hvilken mental påkjenning det er å oppleve et åsted for det systematiske massemordet som ble utført for drøyt et halvt århundre siden kjennes fjernt – jeg kan ikke relatere meg til det. Det jeg selv føler i denne situasjonen beskrives best med ordet ”utilstrekkelighet”. Jeg står på en stor, åpen plass, omringet av fargeløse bygninger som verken er imponerende eller avskrekkende, og høye, spinkle trær som ikke er bladløse av respekt for menneskene som endte livet sitt innrammet av dem, men fordi det er en kald januardag, og vet at det er umulig å forestille seg hva disse rammene har vært vitne til om en ikke selv har opplevd noe i nærheten av samme nivå av brutalitet. Verken Heinrich Heine med sin spådom eller jeg med min åstedsbetraktning kan tenke oss til hvilke traumer livet her innebar, men én ressurs har jeg i forhold til Heine: Historien. Jeg kan bli fortalt: