PROLOG

Jeg vil beskrive andre verdenskrig fra en annen synsvinkel enn det vanlige jødemedlidende perspektivet som skaper undertonen som florerer i det meste av den store mengden litteratur og film som finnes om temaet. Klisjeen andre verdenskrig. Eller rettere sagt: Jeg vil jekke ned nivået av medlidenhet for ofrene som tok med seg noen av ideene fra eget mareritt til omgangen med innbyggerne i tilrøvet land. Og jeg vil reflektere over hvordan synderen ble offer på eget initiativ. En ting er hvordan jødene utnytter antisemittismen for alt den er verdt, men enda mer interessant er det hvordan tyskerne gjør det samme, samtidig som de gjør sitt ypperste for å skjule de sporene som fortsatt finnes.

Gjennom reiser i hele Tyskland har jeg sett det som ikke kan sees, og jeg har hørt det som ikke sies. Gjennom samtaler med tyskere som er for unge til å ha opplevd krigen selv, og som, de fleste, heller ikke har traumer fra den kalde krigen og delingen mellom øst og vest, har det blitt klart for meg at tiden under nazistisk styre er tabu og et ubeskrevet blad i tyske lærebøker i historie, men én illusjon lever: Alle hater tyskere for krigen, den dag i dag.

Jeg har beskuet et bombet kirketårn i Berlin, fortsatt i leppestiftform, men likevel gjenoppbygd; Jeg har marsjert på die Große Straße, to skritt for hver stein, som malen var; Jeg har stått på Zeppelintribunen med føttene plantet på samme stein som Adolf Hitlers føtter var plantet på da han talte til folket, men med et helt annet skue enn det der Führer hadde da han snerret sine prekener utover folkemassene. Mens han kunne la øynene hvile på et hav av undersåtter og prektige naziområder, var synet som møtte meg mer å forstå som moderne byggverk, noen grønne trær, en og annen spesielt interessert turist og en formel 1-bane. Alt tuklet med for å gjemme fortiden, bortsett fra én ting: KZ Dachau, idealet for noen håndfuller verdslige helveter. Men også den, ble meg fortalt, var en gang glemt. Fem år etter at nazivirksomheten i konsentrasjonsleiren var nedlagt, var det ingen av innbyggerne vegg i vegg som husket hva som hadde foregått der, inntil en bonde tilfeldigvis kom over en haug med knokler. Da begynte ting å demre.

At menneskene som hadde levd så tett innpå avgrunnen hadde slettet vissheten om masseslaktingen som hadde foregått i nabolaget, kan ved nærmere ettertanke forstås, enda så sykt det høres ut. For det er nettopp sykt jeg vil kalle det: En trenger overlevelsesstrategier, og da er total fortrengning naturlig. Men det jeg ikke kan forstå, er hvorfor de som kommer etter ikke tåler å høre om eller se sporene fra fortidens fortid. Hvorfor Tyskland i stedet for å vise fram at sånn var det og aldri mer sletter alle spor og legger totalt tabu på temaet, og at individer tar det som et angrep mot både egen person og nasjonen om en så mye som nevner andre verdenskrig. I mange tyske øyne er det rett og slett de som er ofrene og alles hatobjekter. Hvilken tankegang må følges for å finne logikken her?

I endret posisjon finner vi også jødene. Fra å være krigens store skadelidende og alles medlidenhetsobjekt, har de gått over til å bli palestinernes mareritt i kampen om landområdene begge parter mener seg berettiget til.

Det store spørsmålet er som følger: Hvem er det virkelige offeret og hvem er den store stygge ulven i sammenheng med andre verdenskrig? Har jødene fortsatt rett til å nyte godt av sin status som krenket med et utall palestinske liv på samvittigheten? Hvordan kan det ha seg at tyskerne har seilt opp som fornærmede i saken? Jeg vil ta for meg hver enkelts onder og synder, tyskernes deportering av jøder og det torturiske livet i konsentrasjonsleire, Israels invadering av Palestina med Holocaust i ryggen og Tysklands reaksjoner etter krigen, for å finne ut i hvilken retning jeg skal adressere medlidenheten min.