VI. DEN TYSKE PARANOIAEN

”’Arbeit macht Frei’ … Toll, dass Du uns an diese Vergangenheit erinnerst! Die meisten Deutschen können sich NICHT damit identifizieren, auch ICH nicht! Jeder weiß, was ich damit meine. Darum bitte ich Dich höflichst, diese Bilder aus Deinem Blog zu entfernen, denn es ist eine Provokation an unserem Volk, die nichts dafür kann, was geschehen ist, nur weil ein Paranuit völlig durchdrehte. Gott stehe mir bei die darunter leiden mussten!!!”

Dette er reaksjonen jeg ble møtt av etter å ha publisert bilder fra et besøk i KZ Dachau i bloggen min. ”Aha,” tenkte jeg – så hadde jeg funnet Tysklands nye, selverklærte rolle: Offer. Raskt oversatt fikk jeg følgende preken:

”’Arbeid gjør fri’ [nasjonalsosialistisk motto som er det første en møter ved porten til konsentrasjonsleirene] … Kjempefint at du minner oss på denne fortiden! De fleste tyskere kan IKKE identifisere seg med den, og ikke JEG heller! Enhver vet hva jeg mener med det. Derfor ber jeg deg være så høflig å fjerne disse bildene fra bloggen din, da det er en provokasjon mot vårt folk, som ikke kan noe for det som skjedde bare fordi en paranoid gikk helt av skaftet. Gud stå med meg hos alle de som måtte lide!!!”

Tyskeren som har skrevet innlegget har åpenbart oppfattet det som et personlig angrep, i tillegg til kritikk mot det tyske folk i sin helhet, og hans konstante forsvarsposisjon er dessverre ikke enestående blant etterkrigstyskere. I nysgjerrighet på arten tok jeg kontakt. Jeg ble mottatt med et spørsmål: ”Hva prøver du å si med bildene? Bare fine bilder, liksom?” Fra min side var bildene ren dokumentasjon uten andre baktanker enn denne oppgaven, og deres forekomst i bloggen grunnet i at jeg ville vise bekjente hva jeg opplevde på reisene mine, men de ble oppfattet som motivert av noe helt annet:

”Bildene sier noe sånt som ’Se hvordan tyskerne definerer arbeid, og hvor dette fører hen, nemlig i døden!’ Folk slutter aldri å peke oss ut og bære nag til oss. Derfor er jeg lei meg. Jeg håper at du forstår det. Som du ser, føler jeg meg tilsnakket gjennom disse bildene, og du ser også hvilke emosjoner det i mitt tilfelle utløser.”

Et menneske, født som en del av et folk, som tilfeldigvis er det samme folket som flere tiår tidligere valgte seg ledere som skulle vise seg å være rasehygieniske massemordere. Hvilken skyld skulle en kunne legge på dette mennesket? Hvordan skulle en kunne bære nag til en som er født og oppvokst i et ødelagt land – etter gjenoppreisningen? En kan være datter eller sønn eller barnebarn av en som kjempet for Tyskland under krigen, men en glir ikke automatisk inn under noen av kategoriene ”nazist”, ”morder” eller ”jødehater” for det. Ei heller gjør soldatopphavet. Å være tysker er ikke, og har aldri vært, synonymt med å være nazist. Hvor kommer da den tyske paranoiaen fra? Grunner den i angst for ikke å bli godtatt og respektert av andre nasjonaliteter, er det et nasjonalt kompleks for noe de prøver å skjule, eller er det bare et salgstriks, en kulturindustri som Tyskland utnytter på samme måte som Israel?

I alle fall kompleksteorien synes til en viss grad å stemme. Å føre en samtale med en tysker inn på temaet nazisme eller andre verdenskrig er ekstremsport, det er uforsiktig gange over et landminefelt – en særdeles risikabel aktivitet. Dersom en reiser litt rundt i Tyskland, er det dessuten oppsiktsvekkende få spor å se etter krigen. Det aller meste er visket ut og tilsynelatende glemt. Denne sporslettingen er ikke – i motsetning til hva en skulle tro – et tiltak som ble satt i gang etter kapitulasjonen. Den startet faktisk mye tidligere. Allerede i en tale til SS-gruppeførere i Poznan i 1943 uttalte Reichsführer Heinrich Himmler at selv om jødeutryddelsen var et hederskapittel i historien, ville det aldri bli snakket om i offentlighet eller nedskrevet. [1] I tråd med denne prognosen, eller befalingen, gjorde nazistene sitt ypperste for å skjule hva som foregikk, både for verden utenfor fangenskapen og for ettertiden: Lik ble brent, likenes brennere ble drept, åstedene ble jevnet med jorden. Da de allierte begynte å bli nærgående, ble de fangene som ennå ikke hadde fått askens konsistens spontant sendt ut på dødsmarsjer på kryss og tvers gjennom Tyskland for ikke å få muligheten til å utlevere sine memoarer. [2]

I stor grad lyktes utslettelsen av utslettelsesprosessen. Den første tiden etter krigen var det få tanker den tyske befolkningen skjenket de jødiske ofrene. Riktignok hadde det lekket informasjon om hva som foregikk innenfor murene, men folk flest hadde mer enn nok å stri med for egen del til å tenke noe større over årsaken til de stusslige kårene, om de selv var medskyldige etter å ha gitt NSDAP sine stemmer, eller det faktum at de gikk i klær hvis tidligere eiere nå var brent, bodde i leiligheter som hadde fått sine tidligere beboere deportert og at hele samfunnet de levde i ble holdt oppe ved hjelp av avdøde jøders tvangsarbeid.

Apropos skyld: Selv om veldig mange ga sitt bidrag, direkte eller indirekte, er det vanskelig å se for seg at hvert enkelt individ i et samlet Tyskland sto bak raseopprenskningen som et tvers gjennom antisemittisk folk, henført av ideen om en ren arisk stat og overbevist om at å ta livet av jøder og andre undermennesker var helt greit, at de gjorde seg selv og verden en tjeneste. Greit er det med de tvers gjennom antisemittiske – for dem er det få gode unnskyldninger å spore, men hva med det store flertallet som ble ”forført” av foregangsmennenes entusiasme og dratt med av lydighet og korpsånd? De kan kanskje klandres for ikke å ha strittet mer imot, men presset fra en så sterk gruppe som nazistene kunne nok slå pusten ut av enhver. Dessuten gjorde nok forholdene sitt til en delvis forvridd virkelighetsoppfatning: Jødene ble mindre og mindre mennesker, og mer og mer skadedyr. Det er enklere å tråkke på en maur enn å skyte et menneske – en kan innbille seg selv så mangt. Krigsårene var en unntakstilstand, og i slike ekstremsituasjoner tenkes ikke alltid rasjonelt. Kanskje kan en, om ikke forstå eller tilgi, så overse flertallets marsjer i feil retning, og kanskje er det hva Tyskland gjør for å humanisere vissheten om at dette er en del av landets historie.

Da rapportene fra dødsleirene nådde andre vestlige land var de langt over folks villeste ideer om helvete; så uvirkelige at ingen kunne forestille seg, og langt mindre tro på dem. Atter denne utilstrekkeligheten. Og som folk på utsiden ikke kunne ta det innover seg – slik fordrev de som levde tett innpå virkeligheten vissheten. Som den tidligere omtalte bonden i Dachau som fant hauger med knokler og først ikke ante hva det kunne være. Fortrengning som overlevelsesstrategi.

Så retter resten av verden en kritisk pekefinger mot utgangspunktet for nazistenes herjinger og spør: Hvorfor blottlegger dere ikke sporene til skrekk og advarsel? Hvorfor er tyskere generelt så knipne på informasjon og tanker om andre verdenskrig?

De siste årene har det vært en del snakk i media om at tyske skoleelever er de som har minst kjennskap til andre verdenskrig, at deres lærebøker i historie inneholder noen blanke ark – paradoksalt eller logisk? På den ene siden skulle en tro at frykten for en gjentakelse av de makabre tilstandene som gjorde ellers normalt oppegående mennesker til massemordere, og den påfølgende tiden i okkupasjon og harde levekår fikk tyskerne til å ivre for å belyse helvetet i håp om å mane frem avsky og hindre at noe lignende skjer igjen. På den annen side står fortrengningen som hjalp mange gjennom de første etterkrigsårene. Kanskje står den parentesen fortsatt åpen, seksti år senere.

For den siste teorien taler et utdrag fra den amerikanske forfatteren Kurt Vonneguts bok ”Slaughterhouse-five”:

”Da jeg kom hjem fra den Annen Verdenskrig for treogtyve år siden trodde jeg det ville være lett å skrive om ødeleggelsen av Dresden, siden alt som skulle til var å referere hva jeg hadde sett. Og dessuten mente jeg det ville bli et mesterverk eller i det minste at jeg skulle tjene en masse penger, siden emnet var så stort.
Men det var ikke mange ordene jeg fant i hjernen min om Dresden den gang – iallfall ikke nok til at det skulle bli bok av det. Og det kommer ikke mange ordene nå heller, nå da jeg er blitt en gammel fis som sitter der med erindringene sine og røker Pall Mall og har fullvoksne sønner.”[3]

Både på offer og synders side blir traumene sittende lenge etter at sjikanen er over. Soldater som vender hjem fra krig er aldri de samme som de som dro i krigen. Mange vil slite med mareritt i årevis etterpå, kanskje for resten av livet. Å fortelle hva de har opplevd kan i mange tilfeller være effektfull terapi, men samtidig strekker ikke ord til. Holocaust var så hinsides alle forestillinger at uansett hvilken god og overbevisende forteller levningen er, vil historien blekne til det ugjenkjennelige i andrehåndens imaginære opplevelse av fortiden. Jeg sto selv inne i et gasskammer og hadde ingen idé.

At bildene fra krigen vekker sterke emosjoner hos mennesker som selv opplevde det, fra den ene eller andre siden, er ikke annet enn ventet. At de samme bildene appellerer til følelser hos andre skal det heller ikke sies noe på, men at det skulle være så mye tøffere for en tysker enn for eksempel for en nordmann, er vanskelig å forestille seg. Et individs fortid og dette individets folks fortid utgjør en viss forskjell. En kan lastes for egen fortid, og en må stå for den, men det som ens folk foretok seg før en selv i det hele tatt var påtenkt, skulle det ikke være nødvendig å relateres til. Likevel har altså tyskerne inntatt rollen som krenkede. Det kan delvis være pådrevet av enkeltstående intolerante generaliserende, men ut ifra hva vi vet om tabubeleggingen som ble satt i gang allerede under krigen, av nazistene selv, er det nærliggende å tro at denne parentesen fortsatt står åpen; at veggen en møter ved et forsøk på å snakke med en tysker om krigen er en gammel vane. Hva den emosjonelle sårheten angår, er det derimot vanskeligere å finne årsaker til ved å lete i historien, men en teori kan være nasjonalisme. Når de velger å stå rakrygget og være stolte av å være tyske i et gjenoppreist Tyskland, er det krenkende at andre forbinder landet deres med nazismen og Holocaust. Selv om det å hisse seg opp over et bilde av de uslettede sporene, uten henvisninger til Tyskland, er en overreaksjon.

[1] Harket, Håkon: 507
[2] Op.Cit: 508
[3] Kurt Vonnegut: 6